| Gudmund Vindland - Korinternes Gjerninger |
| Forfatter | Gudmund Vindland (Pseudonym). |
| Kategori | Oppvekstroman |
| Utgitt | 2006
|
| Forlag | Juritzen forlag |
| Innbinding | Myk perm |
| ISBN | 82-997346-1-4 |
| Størrelse | 14x20cm
328 sider |
|
|
| Forlagets vaskeseddel: | «Mens 80-tallet eksploderer med Madonnas bare pupper og Morten Harkets vakre falsett, flytter 12 år gamle Simon Peter inn i presteboligen på Sørlandet hvor Far regjerer med hard og gammelmodig prestehånd. Som i en beskyttet glasskule lever mor og storesøster Bodil under bibelsk tukt mens Simon Peter snublende forsøker å forstå hvorfor han ikke er som alle andre.» |
| Ivons egne refleksjoner rundt boka: | Korinternes gjerninger er forfattet av Gudmund Vindland (pseudonym) som ble kjent da han skrev homseklassikeren Villskudd for en del år siden. Sjøl om hovedpersonen i denne boka, unggutten Simon Peter, også beskrives som homo, er denne romanen mest et krast angrep på de erkekonservative kristne i dette landet. Forfatteren bruker unggutten som brekkstang for å kjøre et rått løp mot de fundamentalistisk kristne og sjøl om vi forstår at han bærer et nag til denne gruppen, gjør han det på en slik måte at det går litt over styr.
Vi møter prestefamilien med “Far” i spissen der de kommer flyttende til den lille sørlandsbyen litt utenfor Kristiansand, der han er barnefødt. Han har med seg kona, som han konsekvent kaller “Signemor”, og barna, 12 år gamle Simon Peter og den litt eldre søstera.
Fra første til siste side i boka blir vi vitne til prestefamiliens tragedie som om de skulle være forfulgt av “Styggen sjøl”. Det er ikke måte på hva de må gjennomgå av tortur og pinsler. Og forfatteren vil ha oss med på at alt som skjer av ydmykelser og personlig opprivende episoder skyldes “Fars” strenge dominans av familien. En for en bukker de under, først dattera, så kona og til sist sønnen. Prestemannen “Far” står ribbet tilbake og skjønner ikke at han har gjort noe galt i sin autoritære tukt av sine nærmeste. Det er det forfatteren vil ha oss med på.
Vindland har en lettlest, fortellende stil. Det er bokas styrke. Han tar oss med på en rundtur i unge Simon Peters univers, og det følges at av gode personskildringer. Vi ser dem alle tydelig for oss, i både kropp og sinn. Mesterlige karikaturer.
Men romanen lider under en del logiske brister. Spesielt er dette betegnende for siste del av boka, der mye av handlingen virker for konstruert til å være sannferdig. Vindland ønsker å ramme kristenfolket hardt med sin kritikk, men historien blir en karikatur på seg selv og lite troverdig; den kritikken forfatteren ønsker å ramme kirkens sanne mørkemenn med, slår dermed tilbake på forfatteren selv i stedet. I sin iver etter å “ta” en bestemt gruppe mennesker for deres menneskefiendtlige syn, renner kritikken bort i sanden på grunn av at forfatterens forutintatte oppfattinger av dem er så lett gjennomskuelig, så i stedet for å bli et debattinnlegg, blir romanen bare å oppfatte som en rekke sure oppstøt. Synd, for en debatt rundt kirkens mørkemenn hadde vært på sin plass. |
